Airedale og IGP / RIK / bitearbeid
IGP betyr International Gebrauchshund Program – og er verdens største avlsverktøy / konkurranseform for hund. IGP ligger under RIK systemet.
Her er det et vell av muligheter, men selve IGP programmet består av Gruppe A – spor, Gruppe B – lydighet og Gruppe C – bitearbeid. Det finnes og flere sporter der bitearbeid er med, feks mondioring, svenskeskydd, men de har vi ikke her i Norge.
Hele familien til ChaBlis og Quinny er født og avlet for dette. Samtlige i slekta har flere IPO/IGP titler og har også vunnet mange mesterskap. Best kjent er vel Eyk von Erikson som kvalifiserte seg internasjonalt til VM IGP og ble nr 7 i VM alle raser i 2007.
Eyk har egen side her: Eyk von Erikson
Noen tror det er farlig å drive med slik trening. At hunden da vil bite rundt seg etter folk og dyr. Men nå er det sånn at i bitearbeid i IGP, så lærer hunden kun å bite på en arm, den skal ikke angripe et menneske. Litt som å ta en stor leke. Og det hunden også lærer, som er vel så viktig som selve bitingen - det er å slippe. Om en hund ikke slipper under et IGP program, så diskes den.
Og en annen ting er det at en nervøs og redd hund vil aldri greie å komme gjennom et slikt program. Det er regler i Norge for dette. Man må ha kurs og lisens, figurant det samme. Dessuten så lærer hund og fører faktisk å kontrollere ganske store drifter, da det er en stor grad av lydighet også i bitedelen av IGP programmet. Man har ikke hatt noen saker i rettsvesenet der en IGP titulert hund har bitt noen. Tvertimot så er hunder som ikke trenes i noen hundesport dessverre overrepresentert i slike saker.
Det verserer mange syke ideer og historier om de tyske bruks – Airedalene i det norske og svenske show miljøet. Et av dem er at de er farlige. Det var en oppvisning for noen år siden her i Norge, nettopp av tyske bruks Airedaler. Og folk som ikke visste hva dette var for noe, syntes det så skummelt ut.
Det de ikke tenkte på, er at dette er hunder som er annerledes avlet enn deres familie/show hunder. Det er hunder med sterk konsentrasjon, svært gode nerver og balanserte drifter. Disse tre egenskapene blir så bra, nettopp fordi at i alle parringer så taes det hensyn til nettopp dette. Oppdretterne vet hva slags mentalitet deres hunder har, fordi de trenes/testes og tituleres innen en bruksaktiivitet. Og sist men ikke minst; det ligger mye trening bak en slik hund.
Dette er de hundesportene jeg kan minst om, og jeg er fascinert over hva som kreves av hundene her. De skal ha masse drifter og arbeidslyst. Og det skal være balansert. Man må ha bra lydighet for å kunne styre disse driftene. Hundene må og kunne slippe seg såpass nedpå at den går spor rolig og grundig.
Foruten å ta RIK grunnkurs og fått lisens, har ChaBlis og Quinny nå fått tatt hver sin IGP1 tittel. I yngre år så var det er ikke mulig å drive med alt på en gang, så da ble IPO/IGP liggende på hylla litt for lenge.
Det er jo festlig at ChaBlis måtte bli 9.5 år før vi fikk somla oss til å ta en IGP1. Hun forsøkte seg på IGP2 et par ganger, men det ble stang ut. Første forsøket gikk hun av sporet - noe hun vanligvis gjør ytterst sjelden. Andre forsøket ble hun disket for å ikke ville forlate figuranten. Nå er hun over 11.5 år og pensjonist. Så IGP2, det får Quinny ta seg av.
Gøy at mine to ble hhv første og andre Airedale noensinne i Norge til å bestå en IGP1 prøve. Og en IBGH3. Det er fremdeles svært vanskelig å komme inn i noe miljø i denne sporten, så fremtiden vil vise hva som skjer.
Og under her er bilder fra Nick Vannerom –
seminar i september 2013
